Blåveispiken

I 18årsgave fra min kjære storesøster fikk jeg en "scrapbook". Med bilder, sanger og tekst fra barndommen. Jeg husker godt på at tårene rant med en gang jeg åpnet pakken. Det at et menneske tar seg tid til å lage en slik gave, for ja, det tar sin tid, er utrolig. At jeg har en så kjær søster, som bryr seg så masse om meg, og som lager en minnebok for meg. En slik søster som min, skulle alle hatt :)

I boken finnes det, som sagt, sanger. En av mine favoritt sanger står også i boken. Denne sangen var den min far sang for meg hver eneste kveld ved sengekanten. Det var helt sikkert den første sangen jeg lærte meg. Og det er den sangen mine barn skal lære seg fra de er små. 

Blåveispiken :

Jeg går og rusler på Ringerike,

de stille stier jeg sjelden går. 

Da kommer mot meg en liten pike,

en lubben unge på fem, seks år.

Hun bærer blåveis i sine hender, 

den første hilsen fra jordens muld-

hun møter meg som en venn hun kjenner

og står og smiler så tillitsfull.

Hun spør meg barnslig om jeg vil ha den

for hun har plukket dem nettopp nå.

Og hvis jeg vil kan jeg bare ta dem

si´r hennes øyne, de store, blå.

Så god en gave har ingen gitt meg

som denne dunbløte barnehånd-

hun får no´n øre så hun kan kjøpe

til sine lokker et silkebånd.

Hun løper fra meg med takk i blikket, 

hun danser lykkelig på vårens vei.

Hun løper fra meg, med aner ikke

at det var hun som var god mot meg.