Er det mulig .. ?

Jeg føler meg så utslitt nå. Så lei og sliten. Ingen ser ut til å skjønne hvordan jeg egentlig har det. Hvor mye jeg kjemper mot tårer hver dag. Hvor mye jeg kjemper for å ikke knekke.
Det virker som at folk ikke skjønner at ting de sier, sårer. At jeg er på bristepunktet. I snart et halvt år har jeg slitt. Jeg har aldri vært så langt nede som jeg er nå. Alt går meg i mot, og jeg venter bare på å få hodet over vann igjen.

Gode venner er sjelden i min verden. Jeg har selvfølgelig gode venner, de er bare langt unna. Jeg har liksom ingen å prate med. Kjæresten er der for meg, men jeg trenger liksom noe mer. Noen andre å prate med.
Jeg føler meg fanget. Jeg føler at jeg ikke vet hva jeg vil. Om jeg fortsatt vil være her, eller bare flytte langt langt bort. Skaffe meg nye venner, gode venner. Noen som ikke dolker meg i ryggen og svikter meg på det værste. Noe er helt sikkert min egen feil, men jeg synes det blir galt at når ting går folk imot, legger de skylden på meg. Selv om både de og jeg vet at dette er helt feil. Selv om jeg er milvis unna, er det min feil.

Jenter er det værste jeg vet. At det er mulig å si så mye bare for å såre. Bare for å ødelegge. Jeg ligger på gulvet. Jeg mistet min besteveninne i sommer og med henne dro også andre gode veninner. Nå gjør de alt for å såre meg. Absolutt alt man kan tenke seg. Jeg vet jeg er sterk, men det finnes faenmeg grenser for meg også.

Jeg trives ikke lengre. Jeg føler ikke at jeg passer inn lengre. Alt er blitt et ork. Jeg lever ikke, jeg bare er til. Jeg gjør ikke annet enn å være på skolen, og sitte hjemme.

Jeg er så lei av folk som ikke står for det de sier. At folk sitter å sier "håper de ikke kommer i kveld, for det gidder jeg faen ikke", men når "de" kommer, er alt som om ingenting har skjedd. Alle sitter å sier de er lei av "de", men ingen har baller nok til å gjøre noe med det. Det er bare drittsnakk på folk. Kan ikke folk bare lære seg til å stå for det de mener? Kan de ikke være ærlige for en gangs skyld, så blir vi kvitt "de". Men jeg burde ikke forvente at noe skjer, for ingen av disse har baller nok til å vise at de er av det mannlige kjønn.

Neste år, når jeg er ferdig med allmennpåbygning, kanskje jeg skulle flytte? Kanskje jeg skulle stikke av, glemme alt og starte på nytt? Slik jeg har gjort før.. Jeg vil sette en strek. Glemme alt, og bare gå videre. Fjernet alle som ikke passer her, og fått ting slik de var før. For ca 1,5 år siden..

Jeg hører folk si "jeg er glad det ikke er meg". Hadde bare jeg også kunnet si det. Hadde jeg kunnet synes synd på noen andre, siden de har hadde det så vanskelig. Men det kan jeg ikke. Denne gangen er jenta meg. Det er jeg som får alt det jævlige. Jeg som blir dolket i ryggen, gang på gang på gang. Men saken er, jeg er dum nok til å bare sitte her. Enn om jeg kunnet flyttet for lenge siden. Ikke blitt kjent med de som holder meg igjen. Sluppet å være redd for ting. Redd for å miste ting.