Av og til lurer jeg på om jeg har tatt de rette valgene her i livet. Om jeg er der jeg ønsker å være. Jeg lurer på om jeg kunne gjort ting anderledes. Eller om det faktisk er det beste at jeg er her.
Da jeg gikk på ungdomsskolen, likte jeg å krangle. Jeg ble jo ekstremt flink til å krangle etter hvert. Jeg kranglet med alle. Absolutt alle.. Hvorfor jeg var en slik drittsekk, aner jeg ikke. For det har absolutt ikke gjort meg noe godt. Jeg kjeftet på de gale folkene, jeg ble uvenn med venner. Jeg dreit meg ut, bare fordi jeg likte å krangle. Når jeg tenker tilbake, så var jeg faktisk uvenn med så mange. Jeg ødela for folk, jeg ga folk dårlig samvittighet, og jeg fikk de til å gråte. Det har gått 3 år siden den gang, og jeg har lært. Jeg angrer, skikkelig.
Ungdomsskolen var ikke det den burde ha vært. Jeg burde trivdes bedre, jeg burde ha hatt flere venner. Men fakta er at jeg nesten ikke snakker med noen jeg gikk på ungdomsskole med lengre. Jeg har for dårlig samvittighet til det, så jeg glemmer de. Jeg vil ikke se fakta inn i øynene og innrømme at jeg har gjort masse feil.
Ikke nok med at jeg kranglet. Jeg begynte å drikke da jeg var 13år gammel, det vil si i 8'ende klasse. Jeg røykte og snuste. Jeg hadde dårlige karakterer. Og jeg kranglet. I 9'ende klassen byttet jeg "gjeng", og holdt mer sammen med tre jenter, alle skoleflinke. Dette løftet karakterene mine veldig, og jeg sluttet å røyke/snuse. i 10'ende gikk jeg ut med 4 og 5 ere, som var et hopp fra 2 og 3'ere. Jeg var overlykkelig.
Men så flyttet alle til en plass, og jeg snudde ryggen til, og flyttet en annen plass. Jeg bodde først sammen med søskenbarnet mitt og ei veninne av hu, før jeg ble sammen med kjæresten og flyttet inn hos han. 6måneder tok det fra jeg flyttet på hybel, til jeg var innflyttet hos han.
Jeg fant raskt ut at jeg hadde valgt feil linje. Elektrofag var ikke noe for ei jente som likte å skrive og gå i høyhelte sko. Jeg merket også hvor mange venner jeg hadde mistet. Hvordan ting hadde forandret seg. Og jeg gikk i nesten 2 år, uten å holde sammen med jenter. Det var bare gutter hjemme og på skolen. Like etter påsken flyttet det inn ei jente, sammen med oss. Det tok ikke lang tid før vi ble besteveninner. Jeg kunne fortelle hun alt, og hun kunne fortelle meg alt. Vi kranglet ikke, men sto på samme side når ting ble vanskelig. Så ble det sommerferie og ting ble vanskelig i "loveland". Jeg skulle derfor ta å dra bort i 2 uker, for å ordne opp i tankene. Vi måtte ha en pause, på en måte. Jeg dro til syden, og da jeg kom hjem var alt rassert. Jeg måtte vente ei uke før jeg fikk vite at alle hadde gått bak ryggen min. Til og med min besteveninne. Alle latet som ingenting hadde skjedd, før katta var ute av sekken.. Jeg følte at hele verden min falt sammen, og jeg gråt. I 1 måned gråt jeg. Jeg kvittet meg med dårlige veninner, og jeg mistet livsgnisten.
Det har gått 4 måneder, og jeg kjenner liten forskjell. Jeg er fortsatt bitter, sint og kan ikke skjønne hvordan så gode venner kunne gjøre slike ting. Det er da jeg skjønner hvordan folk hadde det, da jeg holdt på. Jeg beklager. Jeg skjønner hvordan jeg lagde et helvette for folk. Og jeg er ekstremt lei for det.
Jeg trives ikke så godt her lengre. Jeg stoler liksom ikke på noen, og alt har blitt helt feil. Men jeg føler at jeg sitter fast her, på en måte. Det er jo ingen i nærheten som jeg kan flytte til. Familie bor 2 timer unna, hver sin vei. Men det er vel dette jeg får igjen for å ha snudd ryggen til alle.
Jeg er derfor så utrolig takknemlig for de vennene jeg har. De som står meg så nære. Jeg håper de vet hvem de er, og hvor utroli mye de betyr for meg. Hvor glad jeg er for at de alltid støtter meg, uansett hvor stor drittsekk jeg har vært. Jeg vet at jeg ikke er den personen lengre. Jeg ønsker ikke å lage et helvette for noen. Ikke en gang de som dolket meg i ryggen, gjør jeg noe mot. Jeg har gått lei av å være en slik person. Jeg kan ikke gå gjennom livet som den personen, og jeg er glad for at jeg har greid å vende om meg selv.
Jeg holder på å legge planer for fremtiden, og jeg gleder meg så sykt mye til den dagen kommer. Til den dagen fremtiden er her. Tusen takk alle som har støttet meg. Virkelig tusen takk.
15.12.2008
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
.jpg)
4 kommentarer:
Det er aldri forsent å ta nye avgjørelser og beslutninger, det er aldri forsent å være noe bedre. Det at du klarer å innrømme dette, er et stort skritt, og teksten din er veldig ærlig. Man blir på en måte sint på deg, og får lyst til å si "herregud, skjerp deg" men samtidig har du en ærlighet over det som hindrer meg i å reagere slik. Dette er fryktelig modig gjort, flere skulle klart dette. Og av den grunn synes jeg du skal være stolt av deg selv, og se fremover. Husk hva jeg skrev, det er aldri forsent.
Det har jeg full forståelse for, og jeg synes det høres ut som en fantastisk god idè. Noen ganger er man nødt til å ta drastiske valg her i livet, men disse valgene fører oss i de retningene vi ofte burde gå i. Fordi forandring er en god ting, som oftes, og det er veldig lett i å falle i et slags mønster, skaffe uvaner.
Vi er alle mennesker, og vi elsker alle oppmerksomhet , og når vi ikke får den oppmerksomheten vi vil ha, er det veldig ofte lett å søke negativ oppmerksomhet, fordi dette er den eneste måten å få oppmerksomhet på. Og jeg synes det er synd, men slik er det med svært mange mennesker, og det er vanskelig å falle ut av dette mønstret, og som oftes er man ikke engang klar over det selv. Men du burde være stolt av at du har funnet det ut, og har klart å falle ut av det.
Kom deg vekk, gi deg selv en ny sjangse, og la andre se deg som det mennesket du vil være, det mennesket du er. Ingenting å takke for!
Jeg dømmer deg ikke på noen som helst måte. For noen ganger trenger vi å bli mint på hvem vi er, og det er det ekte venner gjør, ekte venner minner oss på hvem vi er de stuendene vi er for blendet til å kunne se det selv.
Jeg opplever dette selv, og jeg har selv hatt følelsen av at "shit, nå må jeg vekk herifra" Jeg har ikke hatt det slik du har hatt det, så jeg skal ikke juge og si at jeg forstår det, men jeg kjenner til følelsen av å våkne om morgenen, og ikke helt vite hvordan man skal komme innpå, hva man skal si og hvordan man skal oppføre seg. Og jeg vet det ofte kan være vanskelig å falle ut av et mønster vi så fint har skapt i lang tid.
Det kjæresten din gjorde for deg er noe virkelig spesielt, og dere burde passe på det dere har sammen. Husk at det er våre feil som former oss til menneskene vi er, menneskene vi vil bli, og menneskene vi kommer til å være. Uten disse feilene ville vi ikke funnet ut av de riktige sidene av oss selv, av den grunn skal du anse det hele som kunnskap, og nå vet du, bedre enn de fleste hva konsekvenser av slik oppførsel er. Det er mange som ikke finner ut av det. Du har også sjangsen til å utvikle deg som et menneske, og mest av alt får du sjangsen til å bevise at "jeg er en bra person, og jeg kan klare absolutt alt jeg vil" for deg selv, og de rundt deg.
Husk vi er ansvarlige for våre egene liv, ingen kan stanse oss og ingenting er umulig. Og så lenge du vet hvem du er, vil du kunne vise alle andre det.
Du skriver utrolig godt. Ble veldig trist da jeg leste dette. Men du har mye mot og er veldig tøff som tør å innrømme dette. Lykke til fremover nå. =)
Legg inn en kommentar