Innlegg nr 300

Ting begynner å bli bedre. Rett og slett. Folk begynner å bli seg selv igjen. Endelig. Det er som å forelske seg på nytt. I menneskene, i plassen. Det er kanskje for tidlig å juble, det har tross alt bare vært to fester, men jeg har vært såpass langt nede, at dette er et stort opprykk. Jeg begynner kjenne hvor mye disse folkene betyr for meg. Og jeg begynne å skjønne hvem det er verdt å ta vare på. Det er i slike stunder, at man finner ut hvem som er ekte venner, og hvem som ikke er det. Det er kjipt at det er slike slag, som får man til å innse hvilke drittsekker man egentlig har omgått. Det er sinnsykt godt å ha fjernet disse falske vennene. Det er det samme som å fjerne en vond blindtarm. Vondt, men jeg har det mye bedre uten..

Jeg har hatt et stort hat. I et par måneder har hatet vokst og vokst. Men jeg har holdt mye av det for meg selv. Jeg er nemlig ikke den typen som driver å klager om slike ting, gang på gang på gang. Jeg hater å klage til kompiser. Det er mest pga at jeg hater at folk klager om slike ting til meg.

Jeg føler at ting er blitt bedre, både på skolen og ellers. Jeg prøver å sette mer pris på detaljer. På småting. Som at bestekompisen min sa "Maja, jeg er glad du er bestekompisen min. Jeg er så glad i deg". Det er slike øyeblikk jeg lever for.