Mareritt og sånt

Når jeg hører folk snakke om mareritt, er det ofte at de blir jaget. At de har noen etter seg, at de faller ned stup osv. De løper og løper. Inn i skoger, bortover veier. De løper langt. Helt til de blir dratt ned i bakken. De ser personen over seg, med kniv, eller en pistol. Og de våkner rett før det øyeblikket, i frykt, de er livredde.

Men hos meg er det helt motsatt. I mine mareritt er det jeg som dreper. Det er jeg som løper etter folk, det er jeg som skubber de utenfor et stup. Det er jeg som er morderen. Og jeg ser bestandig de jeg dreper. Det er folk jeg kjenner, folk jeg ikke liker. Som sagt tidligere har jeg tatt livet av nydama til exen(ja, forresten. han har fått seg ny dame, under ei måned etter det ble slutt.). Jeg har drept på så mange underlige måter. Og jeg våkner ikke i frykt. Jeg våkner og bare ligger der. Jeg kan ligge der i et par timer, og bare tenke over hva faen det var jeg drømte. Jeg må virkelig finne ut hva som skjer oppe i huet mitt, for slike sjuke drømmer kan jeg ikke ha resten av livet. Jeg kan ikke drive å drepe folk, selv bare i drømmene mine. Det er for drøyt. Psykotisk.


Jeg husker en gang jeg hadde et mareritt som ikke var lik de andre. Jeg kjørte en skolebuss med over 50 unger i. Alle under alderen 10år. Vi kjørte oppover, og plutselig tok veien slutt. Vi falt og falt, barn skrek og jeg hadde ikke bremser. Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skulle ha bremser, for det var jo ikke noe å bremse på. Men bremsene var borte. Det var der jeg bestemte meg for at jeg ikke skal bli bussjåfør. Det er derfor jeg er nervøs hver gang det kommer slike oppover bakker. Det hjelper ikke akkurat at jeg tar buss hver eneste dag.



Er det noen som har slike drømmer som jeg har, eller er det bare meg .. ?