Ingenting

Jeg gjør det igjen. Det jeg ikke skulle gjøre. Jeg greier ikke la være, og jeg gjør det igjen. Det virker som om jeg ikke har lært noe de siste månedene, men går i fella nok en gang. Og jeg vet det. Men jeg greier ikke la være. Jeg greier ikke holde meg unna. Det er lettere å bare gi etter, på en måte. Selv om jeg vet at jeg kommer til å bli såret, sint og skuffet. Ikke bare en gang, men mange ganger. Det er bare slik det er, og jeg må bare godta det.

Jeg lover meg selv å aldri gå tilbake dit. Aldri gjøre dette om igjen. Jeg lover dyrt og hellig. Men det går ikke. Jeg greier det virkelig ikke. Det betyr for mye for meg, til at jeg kan gi slipp. Han betyr for mye for meg. Det er der det ligger. Det er alltid en gutt inn i bildet. Og han er min case. Det har han alltid vært.



Hvorfor skal jeg gi slipp, når han er det beste jeg vet? Og om han er det beste jeg vet, hvordan er de andre da? Men uansett hvor god han er, så burde jeg ikke. Jeg burde holde meg langt unna. Men jeg greier det ikke. Jeg føler for mye for han, og jeg gjør det igjen.

Jeg tråkker varsomt. Går ikke for raskt frem. Prøver å prate lite til han, unngå å si unødvendige ting. Det er slitsomt, men samtidig er det sinnsykt godt å ha kommet tilbake hit igjen. Det har vært tungt uten han, så det er ikke bare negativt dette her.



Det er ting jeg ikke skal gjøre. Holde meg unna når han er sinna, ikke lagre telefonnumeret hans, selv om jeg kan det i hodet. For jeg vet hvor lett det er å sende meldinger i hytt og pine.

Det er tungt å gå på tærne hele tiden, av og til må man sette helen ned på bakken, for å hvile. Det er slik det er, dette her. Jeg trenger å være litt tøff i kantene av og til, for å hvile. Ikke liste meg frem, være forsiktig. Men akkurat nå har jeg hatt en lang pause, jeg har hatt foten på bakken lenge, så nå kan jeg liste meg ei stund fremover. Så får man se hva som skjer. Kanskje er det en grunn til at dette har vart så lenge ?