Når ord blir for små

Jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt det. Hvordan jeg kan få tanker skrevet ned. Hvordan jeg skal beskrive følelsen jeg sitter med akkurat nå. Det virker som om det skjedde i går, men det har gått hele 3 år. Det var langt i fra lett å være ei 15år gammel jente, som mistet det beste hu viste av. Det hu mente sikkert var sitt livs kjærlighet. Jeg kan med hånden på hjertet si at det var den verste dagen i mitt liv. Og det er det fortsatt.

Kjære Kristoffer.
Husker du alle gangene vi lo? Alle gangene vi fikk latterkrampe av enkle ting. Hvordan du alltid fikk meg til å smile, selv på en dårlig dag. Husker du hvordan det var å alltid ha noen der? Alltid vite at den personen kommer til å støtte deg, uansett hva det var du gjorde. Uansett hva du sa, hvem du fikk imot deg. Husker du det? Husker du alle gangene du ringte meg midt på natten, fordi du savnet meg og ville høre stemmen min. Husker du alle gangene du trøstet meg når livet gikk meg imot? Husker du første gang du sa at du elsket meg, og at jeg var den beste? Alle gangene du holdt rundt meg, de gangene vi møttes. Alle samtalene vi hadde om alt mellom himmel og jord.

Jeg husker alle gangene, pus. Jeg savner alle gangene, alt det gode du ga meg, følelsen jeg fikk av å være nær deg. Det er vanskelig å skrive dette, for jeg vet at ingen forstår det uansett. Ingen kjente deg slik jeg gjorde, og ingen kjente meg slik du gjorde. Jeg savner deg. Du skal vite at jeg tenker på deg hver dag, at jeg smiler når du er i tankene mine. Jeg husker deg så tydelig, smilet ditt, håret ditt, hendene dine. Du gjorde meg trygg. Jeg følte at jeg kunne gjøre hva jeg ville, og fortsatt ha deg ved min side. Du ga meg god selvtillitt, ga meg troen på meg selv og på andre.

Det er ingenting negativt å si om deg, Kristoffer. For jeg vet at du levde hver dag som din siste. Du gjorde akkurat det du ville. Du var omtenksom, tenkte hele tiden på andre. Det har vært tungt. Ubeskrivelig tungt. Det å miste deg var å se hele livet mitt falle sammen. Du hadde så stor betydning for meg. Du var den viktigste i livet mitt på den tiden. Den jeg alltid snakket med.

Mamman din ringte meg i dag, Kristoffer. Slik hu alltid gjør på denne dagen. Det er tungt å høre hvordan hu har hatt det, hvordan hu ikke taklet å miste deg, hvor mye det har gjort skade i livet hennes. All den bitterheten som ligger bak, alt hu kunne ønske hu hadde gjort anderledes. Det er vanskelig å vite hva man skal si, hvordan man skal oppføre seg. Jeg prøver å være der for hu, men det er så vanskelig når man ikke vet hva man skal gjøre. Hu savner deg, Kristoffer. Slik vi alle gjør.

Boren din gråt i dag, Kristoffer. Han brøt sammen da vi pratet på telefonen. Det er vanskelig å holde tårene tilbake når han gråter. Vi fikk ikke sagt så mye, selv om vi pratet sammen i nesten ei time. Vi trengte ikke si så mye heller, bare vi var der for hverandre. Det vanskeligste var å skaffe seg en ny bestevenn, var det han sa. Han ville ikke skaffe seg en ny bestevenn. Han ville ha den han alltid har hatt. Den personen som alltid har vært der, fra den dagen han ble født. Du var den han trengte i livet. Den som støttet han. Det knuste hjertet mitt å høre han gråte. Jeg vet han prøver å være sterk, for seg selv og mamman din, men i en slik situasjon blir selv den sterkeste svak. Han har holdt seg godt. Arbeidet for å holde karakterer oppe, for å ikke komme i konflikt med noen, for å beholde vennene sine. Og han har gjort det for deg. Han vet hvor stolt du hadde blitt. Det er hjerteskjærende.

Det er ingen som har glemt deg. Hvordan du var, hva du gjorde. Alle har sendt meg meldinger og ringt meg i hele dag. For å vise at de er der for meg, at jeg har noen å snakke med, om jeg ønsker. Men det er bare en person jeg kunne ha pratet med om dette, og det er deg. Det er så urettferdig, det at de beste blir tatt først. At du måtte bli revet bort slik. Så uventet.

Du var så lett å like, så lett å bli glad i. Det er enda vanskelig å skjønne at du ikke er her lengre. At det er umulig å få tak i deg igjen, at jeg aldri skal få se eller høre deg. Jeg skulle gitt så mye for å få holde rundt deg igjen, få hørt latteren din. Bare hatt en kort samtale med deg. Jeg savner deg, bestevenn. Men jeg vet du passer godt på meg. Du kommer aldri til å forsvinne helt, det sørger vi alle for.

Sov godt, kjære. Jeg elsker deg.