When nothing else matters

Du gjør narr av folk. Folk som ikke er helt som deg. Det du ikke tenker over er at de du gjør narr av, er mer normale enn det du er. Det er du som er den unormale, den som alle ser litt rart på når de går forbi på gata. Den som folk tuller med, for de vet at du kommer til å drite deg ut, og da kan de le av deg.

Folk liker deg egentlig ikke. Du dømmer folk for fort. Du ser på de en gang, og tror du vet hvordan de er. Du har mye å lære, det er mye du enda ikke skjønner så mye av. Du prøver å prate på en måte som gjør at du høres smart ut, men kommentarene dine avslører deg. Det er kommentarene dine, om folk du mener er rare, som gjør at folk gjør narr av deg.


Du tror at siden du prater høyt og mye, så har du mange venner. Du tror det gjør at folk interesserer seg i det du sier, men saken er at de kunne ikke gitt mer faen i det. For det eneste du gjør, er å gjennta deg selv. Gang på gang på gang. Du liker oppmerksomhet, og gjør alt for å få det. Du gjør alt, selv om du vet at du driter deg ut når du gjør det. Det du gjør, gjør at folk ikke liker deg. At de får en kvalm smak i kjeften når de hører stemmen din. Og de skulle ønske at de kunne unngå deg, selv om det har blitt vanskelig.


Jeg håper du lærer at det du gjør for å få oppmerksomhet, bare svekker deg som person. Jeg håper at du en dag innser at du ikke kan holde på slik som du har gjort i lange stunder. Det er ikke positiv oppmerksomhet du får, og det er ikke den type oppmerksomhet som folk ønsker å oppnå. Men som man sier, all PR er god PR.