
Du er ensom og alene. Du sitter alltid for deg selv, og er sjelden sosial. Derfor er du ensom. Men ingen kjenner deg, ingen har prøvd å bli kjent med deg. Folk tørr ikke ta kontakt med deg, for du er annerledes. Du er ikke som oss, og derfor er du ensom.
De skjønner ikke, at selv om du er annerledes, så er du likevel som oss. Kanskje ikke fysisk, men psykisk. Men du kan ikke ta kontakt med andre, du har ikke mulighet til det. Men det er det ingen andre enn deg som skjønner. Du har mange hindre i livet, men du er her enda, og du har ikke tenkt deg noen steder. Du har ikke så mange venner, derfor sies det at du er ensom.
Du har aldri vært et normalt menneske, selv ikke når du var liten. Iallefall ikke det man anser som normal. Men du har alltid vært glad i livet, alltid gjort det du kan for at livet du er dømt til å leve, skal bli akkurat slik du selv vil. Og det har det vært. Du var kanskje ikke et barn som løp rundt og gjorde seg skitten, du satt heller sammen med din mor og knyttet et uknuselig bånd til henne. Du var kanskje ikke en ungdom som løp etter det motsatte kjønn, men du lærte deg heller å bli en flink og ikke minst smart, student. Du har utnyttet tiden din annerledes enn andre på din alder. Derfor er du også så mye smartere. Men folk tror du er ensom.

Du har livsgnist og glimt i øye. Du har en sjarm og er jordnær. Du vil komme deg frem i livet, selv om du ikke kan gjøre det fysisk. Stolen du er lenket til, vil hindre deg. Men du er flink til å samarbeide, så stolen kan bli din beste partner. Du har lært deg at du ikke skal høre på mennesker som snakker dritt, og du vet at du kan klare alt du vil, så lenge du setter det klare mål. Folk sier at du er ensom. Du vet at du ikke er det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar