Innlevering 2A.

Kapittel 1. Alltid for langt borte.

Du hører pusten gå raskt. Den går litt for fort, og du kjenner at din pust begynner å gå i takt med pusten foran deg. Hjertet pumper ut liter med blod, og du kjenner kroppen bli varmere og varmere. Rommet kjennes kaldt, men varmen fra kroppen foran deg gjør at du ikke fryser. Pusten høres høyt, den går fortere nå. Hele rommet går rundt, og du kjenner deg opphisset, men ikke på den gode måten. Du svetter, blir litt uvel. Kroppen vrir seg stille rundt under deg, den veksler mellom høyre og venstre. Kroppen er ikke sikker på hvilken vei den burde ligge.

Kroppen stopper brått, den blir stille. Pusten dør ut, alt blir stille, og det blir kaldere. Du merker at kroppen din lengter etter varme, og du kjenner at du ikke burde være her nå. Du stopper opp, greier ikke røre deg, og blir urolig. Hjertet ditt holder på å gå ut av brystkassen din. Du reiser deg, og ser på kroppen foran deg, den er stille. Urørelig. Du kan ikke helt skjønne hva du akkurat har gjort, at du har vært med på dette. Kroppen foran deg har vært din i et par timer, den har vært bare din.

Kroppen snur seg, ser opp på deg. Du blir overrasket, og er usikker på ansiktsuttrykket. Du vet ikke helt hva du skal gjøre. Foran deg ligger kroppen fortsatt urørelig, men den ser på deg. Stirrer på en merkelig måte, du føler det litt ubehagelig. Usikker på hva du burde gjøre, og rygger raskt litt bakover. Du går bort fra ansiktet, bort fra den varme kroppen. Prøver å gå forsiktig bakover, prøver å unngå å treffe ting, uten å snu deg. Du tar ikke bort blikket fra den varme kroppen, fra ansiktet. Du går inn i tryggheten, ut nærmeste utgang, nærmeste dør.

Du lukker døren, hodet ditt faller fremover, og du svetter. Du lener ryggen mot døren og lukker øynene i et par sekunder. Du må tenke godt etter for å skjønne hva du har gjort, hvorfor du har gjort det og hva som egentlig har skjedd. Du husker lys, svake lys på forskjellige steder i rommet. Du er usikker på om de var levende lys, eller om det var små glasslamper. Du husker at et vindu sto på gløtt, og den kalde vinden som kom inn. Du kan se for deg sengen, med rødt og hvitt laken, og du husker alle klærne du tråkket på, når du var på vei ut av rommet. Du husker også mennesket, den varme kroppen, og du kjenner igjen på den følelsen av å være trygg i et par minutter. Så kommer du på klokken. Du har noe du skulle rekke. Noe du vet du må rekke i dag.

Du hever hodet, begynner å gå fremover. Du prøver å gå stille, slik at ingen hører deg. Du mislykkes. Det er så stille i dette huset, at alt du gjør høres veldig godt, selv om du føler at du går stille, høres pusten din i alle rom. Så du går raskere, prøver å lage lite lyd, men prøver også å komme deg raskest mulig ut av huset.

Du er halvveis mot døren, og du holder pusten de siste skrittene. Så kommer det en høy lyd, noen roper en eller annen plass i huset. Du greier ikke skjønne i hvilken retning lyden kom fra. Og du stopper. Du fryser bevegelsen din, og blir stående. Hjertet dunker raskere nå, det smeller hardt mot brystkassen din, nesten så hardt at det gjør vondt. Du blir svimmel, og redd.

Det blir helt stille igjen, alt du hører er hjerteslagene dine som nekter å stoppe. Du skulle ønske du kunne slått lyden fra kroppen på lydløs, slik at ingen kan merke at du er der. Du vil forsvinne, bare komme deg vekk derfra. Føttene begynner å gå, og du har bare et par skritt igjen til døren. Du åpner den og går ut. Du glemmer deg i et sekund, og smeller døren litt for hardt igjen bak deg. Du smiler litt forsiktig, og husker på at din mor sa at dette var din uvane, det å smelle dører. Du slutter å smile når du kommer på hva du har gjort, og du begynner å småløpe.

Det blåser ute, det er kaldere enn du trodde. Du lengter tilbake til rommet med den varme kroppen. Du skulle ønske du kunne snu. Du sjekker klokka på telefonen, du trenger lengre tid enn det du har. Du må ha lengre tid. Føttene dine begynner å bli slitne, og du vet ikke om du orker å småløpe mer. Du må rekke neste tog for du vet at det er det siste toget i dag.

Du nærmer deg stasjonen, og toget står og venter på deg. Du tenker at nå er muligheten for å rekke toget så liten, at du bare må satse på å løpe. Du holder ut i et par sekunder. Føttene svikter, og du mister bakkegrepet. Du ligger langflat på bakken, og kjenner smerten i kroppen. Du prøver å reiser deg, men det er for glatt. Du får rullet deg over til siden, får til slutt tak på bakken og setter deg opp. Du ser mot stasjonen, og du ser at toget begynner å gå fremover. For sent. I dag også.

© Maja Rasmussen