"If you should die before me, ask if you can bring a friend."

Jeg føler meg naken når jeg snakker om deg. Når jeg snakker om mine følelser for deg, og hva jeg føler angående det som skjedde med deg. Jeg liker å snakke om deg når du levde, men jeg hater å snakke om at du ikke er her lengre.

Fire år, kjære. Det er alt for lenge siden. Du skulle vært her sammen med meg. Vi skulle festet sammen, hatt russetid, skoleavsluttning, flytting. Du skulle oppleve kjærlighet, jeg skulle gitt deg råd. Du skulle vært der å oppmuntret meg i vanskelige tider, jeg skulle gråte med deg. Du skulle ledd av meg og jeg skulle ledd med deg. Du skulle være her.

Du skulle ha møtt alle de fantastiske menneskene jeg har møtt. Du skulle se hvor bra jeg har det nå. Hvor godt jeg trives, du skulle sett hvorfor jeg er så glade i menneskene rundt meg. Du skulle gitt meg vondt i magen, etter å ha fått meg til å le i en halvtime. Du skulle fortsatt ha vært her.

Jeg tenker på deg ofte. Selv etter så lang tid så er du ikke borte. Hver gang jeg tenker på deg, så kjenner jeg tårene komme, jeg kjenner hvordan jeg får en klump i halsen, og hvordan magen min knyter seg. Min bestevenn skulle ikke forsvinne så fort.

Jeg tenker enda på hvordan tiden var etter at du hadde forsvunnet. Jeg forandret meg mye på kort tid, og ble en jeg ikke var stolt av å være. Heldigvis snudde det seg raskt igjen, og jeg ble noe du ville vært stolt av. Jeg savner smilet ditt, Kristoffer. Jeg savner latteren din og den dårlige humoren din. Jeg savner stemmen din.

Det er mange som sier at tiden leger alle sår. Det stemmer ikke. Såret blir til en skorpe, skorpen blir skrapet bort, og såret blir et arr. Arret er der alltid, uansett. Det vises kanskje ikke så godt lengre, og smerten blir mindre, men det er alltid der.

Jeg hater når folk sier at de kondolerer. Eller at de er lei for det.
Det hjelper ikke, det bare bekrefter at ditt verste mareritt er ekte. Jeg skulle ønske at alle sluttet å si kondolerer. Jeg vil ikke høre det, jeg vil ikke at de skal late som at de bryr seg, når de egentlig bare gjør det for sin egen samvittighet skyld. Om de virkelig brydde seg, så hadde de spurt hvordan det går, og ventet på et ærlig svar.
Folk sier alltid at det går bra. Etter et dødsfall eller en ulykke. Om du spør noen om hvordan de har det, så svarer alle det samme. Ingen mener det. Ingen kan ha det bra når noen du er glad i har dødd.

Jeg er glad for at vi opplevde så mye sammen, Kristoffer. Jeg er glad for at du var min beste venn. Jeg er glad for at jeg lærte å kjenne deg, og at du betydde så mye for meg. Jeg er glad for at du fortsatt betyr mye for meg. Min ungdomstid hadde ikke vært det samme uten deg.

Jeg savner deg mye, bestevenn. Jeg kommer aldri til å glemme deg, og tiden vi hadde sammen.

Sov godt, Kristoffer. Jeg elsker deg.