Smil som om det er det siste du gjør

Jeg smiler. Det kribler inni meg. Latteren sitter løst, og hjertet slår riktig igjen. Gleden av å være meg selv igjen, er stor. Den jeg har savnet. Den jeg en gang var, den gangen jeg var lykkelig.

Følelsene løper villt, og jeg vet ikke hva som egentlig skjer. Jeg vet ikke hvem jeg føler hva for, og hvorfor jeg i det heletatt føler det. Jeg er litt forvirret, men jeg liker det slik. Jeg er akkurat der jeg vil være, psykisk sett. Alle jeg har savnet, begynner å komme tilbake. Jeg kjenner at jeg begynner å komme tilbake til der jeg en gang var, med de jeg bryr meg mest om.

Tenk så mange fantastiske mennesker jeg har i livet mitt nå. Etter så lang tid med slit og nedbrytelse. Med dårlige venner og en forferdelig kjæreste. Det føles så sinnsykt godt, og jeg smiler. Det er ofte jeg smiler uten grunn. Jeg bare smiler. Kjenner hjertet slår raskt, og Jeg greier ikke holde igjen. Selv når jeg er alene, kan jeg smile. Og det er da jeg skjønner det, jeg er glad igjen. Jeg er lykkelig der jeg står for meg selv og smiler.

Jeg har fått en ny sjanse, og den sjansen er gull verdt. Jeg skjønner det nå, og jeg skal aldri falle tilbake på den jeg har vært i det siste. Selv om jeg har mistet bestekompisen min, den aller beste, så har jeg mange andre å støtte meg på. Jeg har fått igjen livet mitt. Ikke bare smiler jeg til livet, men livet smiler tilbake.

Jeg kan takke alle de som har vært her for meg i denne perioden. De som aldri ga meg opp, og de som har gitt meg en ny sjanse. Dere betyr alt for meg, og jeg hadde ikke vært her jeg er i dag, uten dere. Noen har vært der mer enn andre, men i den store helheten, har alle mye å si.

Merita, tusen takk for alt du har gjort. For alt du gjorde, og ikke gjorde. For at du hele tiden har vært der. Du er verdens beste, og jeg hadde virkelig ikke klart meg uten deg. Jeg elsker deg, pus.