Take a sad song, and make it better

Du ser alt det gode i folk. Du er alltid positiv og i godt humør. Om noen trenger din hjelp, er du der og du stiller alltid opp. Det er mange som skylder deg tjenester, men du er for snill til å kreve de. Noen kaller deg godhjertet, jeg kaller deg dumsnill.

Du har hjulpet alle du kjenner, og mange du ikke kjenner. Du har malt hus, fikset tak, ordnet biler, flyttet ting fra hus til hus. Du har løftet tungt, du har kjørt mange mil for å hjelpe, du har vond rygg, men du gir deg ikke. Til tross for din unge alder, har du kroppen til en 60åring. Du har ødelagt deg selv for å være snill mot andre.

Du er der når ingen andre orker. Du hjelper til på alle døgnets tider og du er alltid hyggelig. Du sliter deg ut både fysisk og psykisk, men det er ingenting som stopper deg.
Du har alltid vært slik. Du var alltid den som hjalp til med å bygge trehytter, den som løftet skolesekker og den som trente mye for å bli sterkere.


Kanskje det er dette du er ment for? Kanskje du skal hjelpe alle med flytting, male hus, bytte tak, løfte skolesekker og fikse andres problemer. Kanskje du etter hvert blir sterkere psykisk av dette, og kanskje din fysiske form blir enda bedre etter at kroppen din har fått hvilt seg litt.

Det som skuffer mange, er at du ikke ser at alle bruker deg. Det er ikke så mange som stiller opp for deg når du trenger det. Du ser ikke at ingen snakker med deg med mindre de trenger hjelp med noe. Du er der kun for å hjelpe.

Du er alltid hyggelig og snill, alltid hjelpsom og i godt humør. Du er dumsnill, rett og slett.